Hola,
Tiden forsvinner, livet går men på en måte føler jeg meg fortsatt stuck . Føler at jeg er inni en type tåke, hvor livet går sin gang men jeg er egentlig ikke helt tilstede. Merkelig? Ja, eller kanskje ikke. Jeg har lenge levd et liv som jeg ikke nyter til det fulleste, jeg er bare her liksom, noe som er litt trist.
Ikke ta meg feil, jeg elsker og lever for de gode øyeblikkene med kjente og kjære, men er det nok?. Skal jeg bare leve for de øyeblikkene eller ta meg sammen og prøve å leve mer i nuet, og nyte hvert minutt. Jeg er jo kjempe takknemlig for livet, at jeg lever og alt jeg har, men klarer fortsatt ikke helt å nyte det.
For å putte det i et annet perspektiv. Jeg lever for øyeblikkene som er planlagt, jeg strever mot ting men nyter ikke veien, om dere forstår?
Jeg sitter livet mitt på vent, frem til destinasjonen er nådd, og når jeg først har nådd målet så klarer jeg på en merkelig måte ikke å nyte det, men løper videre til neste destinasjon. MEN, ja jeg har fortsatt de tiden hvor jeg føler meg stuck og lever i en tåke, men ting har blitt mye bedre ………
Årene før jeg flyttet til Orlando og jobbet for Disney i 2012, er bare et stort mørkt hull, akkurat som at jeg bare har fortrengt de, og må virkelig fokusere for å finne tilbake til minner. Jeg flyttet til Orlando Desember 2012 og hadde et utrolig bra år, men allerede i løpet av året planla jeg å flytte til Gran Canaria etter programmet for å bli ferdig med Vidergående, noe som førte til at jeg ikke nøt slutten av det første Disney året mitt.
Månedene mellom Disney og før jeg flyttet til Gran Canaria høsten 2014, husker jeg ikke. Jeg elsket livet på Gran Canaria, men fant fort ut at jeg ikke er en god student, når jeg må lære meg ting jeg har null interesse for. Så tankene og fokuset gikk fort over på å komme meg tilbake til Orlando og Disney livet mitt… Det var liksom redningen.
Men først skulle jeg prøve å leve et A4 liv hjemme i Bergen, og poff var vinteren 2015 og våren 2016 over…. Minner? Husker på rappen at jeg var i to bryllup i Mai, men noe mer en det? NEI.. Alt har blitt fortrengt.
Jeg kom meg endelig tilbake til Orlando Juni 2016, og dro denne gangen med meg bestevenninnen min Martine, noe som førte til et veldig godt år. Men strevet mot neste destinasjon var alltid tilstede, denne gangen planen om hva jeg skulle gjøre mellom mitt andre og tredje program for Disney (Måtte vente 1år mellom) Og alt ble nøye planlagt..
Det endte opp med at meg og Martine dro på en måneds ferie rundt om i Karibien og Sør-Amerika. Dermed dro jeg 2 uker til Italia, 3 måneder tilbake til Orlando på ferie, startet 2018 med en Japan og Kina tur før jeg bodde en måned på Gran Canaria.
Den måneden på Gran Canaria var veldig bra for meg, mye på grunn av en venninne av meg Betina. Hun lærte meg å putte meg selv mer først, og selvrespekt, noe jeg fortsatt er takknemlig for at hun hjalp meg å forstå.
Jeg kom tilbake til Bergen med et mye mer “klart hode”, og hadde en utrolig bra sommer i Norge, med endel små turer til Tyskland, Frankrike, Sverige og Sveits…
Etter en fin sommer i Bergen, dro jeg tilbake til Disney Oktober 2018 for en siste gang (Kan bare gjøre 3 program). Det var et veldig fint program, fine og gode minner men “hva skal jeg gjøre etterpå,, tanken lå alltid i baktanken, og resultatet ble at jeg endte opp med å kjøpe meg hus, og prosessen mot å studere i Orlando begynte.
Men det stresset meg utrolig mye å ikke kunne dra tilbake på et nytt program, siden Disney ble min sikkerhet, en plass jeg viste at jeg trivdes. Kan love dere tårene rant som aldri før på min siste dag, det føltes som at endel av livet mitt var over, men det var bare et stort kapittel… Og livet mitt har forandret seg til det bedre, i nåtidens kapittel.
Jeg dro rett fra Disney på ferie, og var så nervøs, usikker og stresset. Men var heldigvis omgitt av to gode venninner, som tok vare på meg og gjorde at ferien ble et veldig godt minne, med sterkere vennskap, og ikke et vondt minne om at jeg forlot Disney livet mitt.
Etter ferien ble det en kjapp tur innom Bergen, jobbet og feiret jul før jeg dro på ferie til Australia og New Zealand. Vet ikke helt hva jeg skal si om den turen, annet en at den var nødvendig på mange måter. Jeg klarte å gi slipp, og lærte meg hvor takknemlig jeg er for at jeg både har selvrespekt, og gode folk rundt meg. Det var på en merkelig måte da jeg virkelig følte på at livet går videre, og jeg må bare gjøre det beste ut av det når jeg kan.
Så 2020 startet med blanke ark, og den første store tingen jeg kunne skrive ned, var at jeg ble huseier i Orlando 24 Februar. Jeg kan fortsatt ikke helt tro det, og husker jeg var så utrolig utslitt når jeg fikk nøklene, at jeg satt på gulvet mitt i stuen og bare grein.. For ja, den prosessen tok mye av meg, men den gjorde meg og mye sterkere.
Så kom som vi alle vet Covid-19, og på en måte gjorde det meg ingenting. Den tvang meg til å roe ned, puste ut og bygge meg opp igjen etter et hardt halv år. Og siden har livet vært ganske bra. For all del har jeg hatt mine opp og ned turer, men slik er jo livet. Men føler at for første gang på lenge klarer jeg å nyte livet mer, jobber med meg selv psykisk og har det beste støtte nettverket av venner og familie rundt meg, som lyser opp hverdagen min, og gir meg masse inspirasjon til å leve et godt og lykkelig liv. Jeg er utrolig heldig og takknemlig !!!!
Neste steget i livet, er å komme meg over til USA igjen og studere. Men jeg klarer å holde litt igjen, ikke bare løpe mot destinasjonen som er USA, og dette mye på grunn av jeg vil tilbringe så mye tid som mulig med mine kjære her i Norge, og prøve å nyte Norge. Men ja, vi får se hva som skjer… Covid-19 er fortsatt en ting, en ting som står litt i veien for USA drømmen, men jeg har godtatt det. Noen ting kan man ikke styre.
Jeg har opplevd SÅ mye, har fått til ting jeg ikke trodde skulle gå, og prøver å være så stolt som mulig. Har fortsatt en lang liste med ting jeg vil oppnå, men jeg har god tid. Noe jeg endelig har klart å innse, klarer ikke å komme meg igjennom hele listen innen jeg er 30år for å si det slik.
Men ja, mye har skjedd og jeg har vokst psykisk på veien, men tenker mange ganger at jeg skulle gjerne heller opplevd mindre, og klart å nyte og vært mer psykisk tilstede. Jeg har besøkt alle kontinentene og 32 land utenom Norge, men føler at jeg i hvert fall må besøke over halvparten av landene igjen, siden jeg egentlig ikke var tilstede psykisk men bare fysisk, og ikke klarte å ta inn gleden av å være der.
There you go, a piece of my life…..
Insta : SILJE.LOPEZ
Facebook: HER
