Hi,
Har dere noen ganger hatt en hard dag, eller i det hele tatt en hard periode hvor hele verden bare går imot deg? Det er trist å skulle si det, men jeg har i gjennomsnitte alt for mange av de periodene, som har ødelagt mer enn hva jeg vill innse. Jeg tenker ofte tilbake på de periodene, når jeg har det bra. Så det er derfor jeg bare trenger å få det ut, få analyseringen av livet mitt ut av systemet.
Hva kunne jeg gjort annderledes, hvorfor skjer dette med meg & hva er grunnen til at jeg lever dette livet?…. Ikke ta meg feil, jeg vet at mange sliter med å finne sin plass i verden / finne seg selv. Så jeg er ikke alene, og det finnes mange værre ting enn dette. Men iblandt må man få synes litt synd på seg selv.
Noe jeg har lært igjennom årene, er at man må holde godt tak i den styrken & kjærligheten man får fra familien sin. Den hjelper meg så utrolig mye til tider. Når tankene om at jeg ikke er verdt noe, og at jeg ikke kan bli eller er elsket banker på døren. Så er det viktigste for meg å tenke tilbake på alle de som har elsket meg ifra begynnelsen, og aldri på noen måte kommer til å forlate meg. Kort fortalt, familien er i mitt tilfelle de jeg støtter meg på, og hvor jeg får den styrken som gjør at jeg kommer meg videre og fremover. Man skal ALDRI undervudere den kjærligheten, det har hvertfall jeg lært igjennom årene. Ps. Man kan og få en stor styrke av å ha en liten pomeranian som trøster & koser med deg ♥
Jeg vet at dette innlegget og andre innlegg kan bli litt dyp, og kanskje være kjedelig for mange. Men jeg bruker bloggen til å få ut tanker/ følelser som jeg ikke vill putte på mine nærmeste sine skuldre. Jeg vet at jeg kan si alt dette til min bestevenn og familien min, men jeg vill ikke være en byrde, og det er ikke like lett for de å skjønne det, om de ikke har gått igjennom noe lignende. Og hva kan de gjøre med det? Det er jo jeg som må ta tak i det, og finne en løsning. Og jeg er påvei, jeg har lært meg selv å kjenne på et helt nytt nivå enn da jeg var 15år og ikke viste hva jeg skulle gjøre med alle tankene & følelsene.
Det var faktisk en episode på jobb (15år) hvor jeg sto bak disken, og tårene bare rant nedover skinnet mitt. Sjefen min dro meg inn på bakrommet og ble helt ifra seg, hva skjedde? hvorfor var jeg så lei meg? hadde hun gjort noe?.. Var spørsmålene jeg fikk kastet mot meg. Svaret : JEG VET IKKE, JEG HAR IKKE KONTROLL! I mange måneder etterpå, gravde hun etter svar, og prøvde å forstå og se ting fra min side. Noe hun ikke klarte, og kanskje egentlig ikke fortsatt forstår siden hun selv ikke hadde vært igjennom noe lignende. Men igjen, det var ikke noe jeg tok som irriterende. Jeg tok det heller som en kjærlighets erklæring, hun viste meg hvor mye hun brydde seg, noe jeg til dags dato fortsatt sitter høy pris på.
Så når jeg tenker tilbake på denne episoden, så føler jeg på kjærligheten hun ga meg, og stolthet av meg selv, siden jeg vet at dette er noe jeg hadde taklet fint nå. #BeStrong
LIK GJERNE FACEBOOK SIDEN TIL BLOGGEN FOR OPPDATERINGER
FØLG GJERNE INSTAGRAMEN MIN SILJE.S.LOPEZ
