Er det noe jeg tenker ofte over fortiden, så er det livet mitt. Hvorfor er jeg her nå, hva er meningen med mitt liv og hvor fører livet meg. Jeg har jo alltid tenkt at alt som skjer, skjer for en grunn. Men er det sant?
Føler jeg egentlig bare bruker den setningen, når jeg prøver å se positivt på noe som har skjedd. Som for eksempel at jeg ikke får dra tilbake til disney med en vennine og gammel romkamerat av meg. Vi hadde liksom alt planlagt, og selvfølgelig skulle vi bo sammen igjen. Men slik blir ikke det. Så nå får ikke hun dra til disney før i januar, og jeg må dele rom med noen jeg kanskje kommer til å hate. Men så igjen, det som skjer, skjer for en grunn?
Jeg er utrolig nysjerrig på hvor jeg kommer til å være om 10 år! For 10 år siden hadde jeg nettopp hatt min første sommer hvor jeg hadde en jobb. Og hadde nettopp byttet skole, siden jeg vill gå på samme skole som bestevenninen min Martine. Hvor lite viste jeg da, hvor jeg kom til å være om 10 år aka nå. Det vittige er jo at jeg denne sommeren har jobbet for den samme bedriften, som jeg jobbet for i 2008.
Har begynt å tenke på å skrive brev til “den fremtidige meg”. Leste om en som hadde gjort det, og det virket som en utrolig gøy ting å se tilbake på. Så kanskje det er noe jeg burde begynne med. Hvertfall, det er nok mye som kommer til å skje. Men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg har et liv jeg er fornøyd med om 10 år.
(Throwback bilde fra late dager i Playa del Carmen i Mexico, med Martine)
Akkurat nå er jo livet mitt utrolig kjedelig, og jeg er virkelig ikke hvor jeg skulle ønsket å være. Men så igjen er det nok folk som tenker at jeg har et utrolig spennende liv. Jeg lever jo ikke akkuratt slik som “alle andre”. Jeg har bodd i 3 forskjellige land, jobbet for et av de største firmaene i verden, reist rundt i verden og ja levet livet. Men samtidig ikke?
Nei altså, kjenner at jeg bare blir helt forvirret over tankene mine nå. Jeg er liksom glad for at jeg ikke er som alle andre, stolt over å ha gjort noe annet enn å bare studere/jobbe eller stifte familie i en ung alder. Jeg har holdt meg unna det A4-ark livet. Men igjen så kunne jeg gjerne tenkt meg det A4 livet, samtidig som jeg hater tanken på å ha det livet.
Jeg føler at jeg ikke har oppnådd noe i en alder av 25år : Har aldri hatt kjæreste og er ikke i nærheten av å gifte meg og få barn. Jeg har ikke noe utdanning, og er ikke ferdig med vidergående utdanning enda, som jeg skulle vært ferdig med for 7 år siden. Eier ikke leilighet eller hus, og når det kommer til pensjonssparing og økonomisk sikkerthet, så har jeg NADA!
Men så på en annen side: Jeg har besøkt over 20+ land, bodd i både USA & Spania og fått nære venner og familie, samtidig som jeg har fikset meg kontakter i mange andre land. Vært pommy mommy nå i 4 år for verdens søteste pomeranian. Nesten ferdig med vidergående, og vet hva jeg vil studere. Og ikke minst men sist, jeg eier en ford mustang 2016 bil som ville vært verdt rundt en halv million kroner i norge, og planer/sparer for å kunne innvistere i en leilighet.
Så jeg har på en måte oppnådd og gjort endel. Men i mine øyner er jeg fortsatt ikke hvor jeg burde vært på min alder. Men det er vel ingen fasit?
Men så alt i alt, synes jeg at livet mitt er utrolig kjedelig.
LIK GJERNE FACEBOOK SIDEN TIL BLOGGEN FOR OPPDATERINGER
FØLG GJERNE INSTAGRAMEN MIN SILJE.S.LOPEZ
